batsy

28.oktober klokka 10. Dommedag. D-dag. Dagen da jeg får vite om jeg skal leve eller dø. Ihvertfall nesten. Det er dagen da jeg får vite om jeg er kreftfri nå, eller om svulsten i brysthulen er ondartet. Er den det har jeg dårlige odds. Jeg kommer selvfølgelig til å kjempe, men odds er odds. Det føles merkelig å ha en dato, å vite at akkurat den dagen forandres livet for alltid uansett svar. Plutselig har jeg fått så dårlig tid. Må få sett alle, gjøre alt og føle alt før Dagen. Derfor er jeg nå hjemme hos familien og skal være her i to dager til. Gjør mitt beste for å nyte hver dag til det fulle og lære dem om mitt nye kosthold.

Jeg begynte med supermat etter jeg var kommet meg såpass etter cellegiften at jeg kunne lage mat selv. Jeg fikk en artikkel om en mann med hjernesvulst, som kun hadde fått to måneder igjen å leve av legene. Han begynte med supermat og har nå levd i ti år etter han fikk dommen. Supermat er rett og slett mat med et veldig høyt næringsinnhold og innehar blant annet mye antioksidater. Dette bidrar til økt cellefornying, som igjen gjør at du kommer deg fortere etter cellegiftbehandlingene. Takket være dette har jeg de siste ukene hatt en nogenlunde normalt liv.

Takket være det og at jeg nå går på svakere medisiner bør man vel si. Har nok en finger med i spillet det også. Og at 24 kg overflødig vann er ute av kroppen. Ja, 24 kg! Det har forsvunnet på en måned, men det er fortsatt MASSE igjen. Medisinene gjorde at jeg tok opp mengder med vann og la på meg over 40 kg. Jo, mer som forsvinner jo letter blir det å bevege seg, men jeg føler meg fortsatt som en strandet hval mesteparten av tiden.

Men, jeg kan godta det, bare jeg får leve. Et liv som hval er bedre enn inget liv. Dagens motto der altså. Så nå går jeg her og prøver å nyte livet, mens jeg prøver å ikke telle ned til Dagen.

3 dager, 22 timer og 15 min...

Hvordan har du det? Er den setningen jeg hører oftest for tiden. Jeg er på ingen måte lei av spørsmålet. Jeg mener, hvordan kan en bli lei av at folk viser at de bryr seg om deg? Det er bare det at jeg ikke vet hva jeg skal svare. Dette beror ikke på om jeg lurer på hvorvidt jeg skal svare overfladisk eller ikke, men heller det at jeg ikke vet. For jeg gjør ikke det. Jeg vet ikke hvordan jeg egentlig har det. Det jeg derimot vet er at jeg nå er mer bevisst situasjonen enn det jeg vår i juni. Jeg vet at jeg ikke husker stort av de siste månedene. Jeg vet at jeg ikke er kvalm hele tiden lenger eller kaldsvetter konstant. Men, bortsett fra alt dette så vet jeg ikke. Jeg har begynt å innse at jeg har ått på autopilot det siste halve året og at hjernen min har tatt den avgjørelsen at jeg ikke trenger å huske hvor ille det har vært. Men, noe husker jeg, og etter å ha lest min egen blogg husker jeg litt mer. Det er rart det der når vennene husker mer av hva som har hendt deg enn du gjør selv. At familien fyller inn de tomme rutene. Men, skal jeg være helt ærlig så er jeg egentlig takknemlig over at jeg ikke husker alt. Det viktigste er tross alt ikke å huske det man har vært gjennom i dette tilfellet, det er bare å komme seg gjennom det med livet i behold. Og det ser det ut til at jeg gjør. Skal ta en haug med prøver om en uke så får vi alle krysse fingrene for fine verdier denne gang.

Men, tilbake til hvordan jeg har det. Eller ikke har det. For jeg har ennå ikke nok energi til å ta meg til butikken på egenhånd, men jeg greier å komme meg til badet selv med hjelp av gåstol. Og selv om jeg ikke kan handle mat selv så kan jeg, takket være min fjonge arbeidsstol, lage middag. Enkel middag vel og merke, sånn type frossen pizza, grøt eller suppe fra pose. Sistnevnte er ikke akkurat en favoritt i heimen så spørs om den bør strykes fra repertoaret. Så rent fysisk så går det bedre, men bedre enn hva? Bedre enn da jeg var på cellegift eller bedre enn jeg var før behandling. Det er der det begynner å bli lit kinkig. For alt er jo bedre enn å være på cellegift og jeg husker ikke hvor dårlig jeg var før det hele begynte. Når det gjelder det psykiske så er det verre enn før. Det har endelig sunket inn hva som har skjedd. Jeg har kreft. Jeg har ikke håret mitt lenger. Sommeren forsvant i en sykeseng. Belastningen for de nærmeste. Det er mye å plutselig ta inn og sortere på plass. Dette gjør at jeg gråter mer og sover enda mer. De tre siste døgnene har jeg vel vært våken i seks timer til sammen tenker jeg. Kroppen og hodet er rett og slett så utslitt at grining og soving er det eneste den duger til akkurat nå. Sånn rent bortsett fra når viljen tvinger den til å nå et nytt mål da, sånn som i helga. Da må kroppen bare lystre og få sove eller gråte litt ekstra påfølgende døgn.

Så, hvordan har jeg det? Sånn akkurat midt på treet..

De siste månedene har jeg gjort nye og spennende erfaringer når det gjelder emnet.  Om du trodde det bare var til pynt, irritasjon eller noe som i tide og utide må fjernes fra uønskede steder, så tar du feil. Det er det også, men ikke bare. For det første, hår er som pels, det holder deg varm. Dette gjelder spesielt det på hodet, det gjorde i hvert fall det i mitt tilfelle. Etter jeg mistet håret på hodet må jeg sove med lue hver dag for å holde på varmen. Om du nå ser for deg en sånn lang nattlue, som Jon Blund har, så må jeg dessverre skuffe deg. Jeg har en skikkelig midt på treet fleecelue. For det andre så sørger hår for at du ikke får rusk og vann på øyet. Dette oppdaget jeg spesielt første gang jeg tok en dusj etter alt håret på hodet, øyebryn og vipper var borte. Vannet rant rett inn i øynene. Og tror du det derfra rant videre? Nope! Det bare ble der ettersom det ikke var noe vipper der til å lede det videre. Jeg skjønte fort at det var nødvendig med vaskeklut over øynene år man dusjet. Likeledes lærte jeg fort at grining måtte unngås om man trengte å se samtidig. Tårene kommer seg nemlig heller ikke ut av øynene, de bare sørger for at det blir umulig å se noe som helst. Og får du noe på øyet, som f.eks. kattehår, så er du i skikkelig trøbbel. For da kommer tårene samtidig som du skal prøve å få fjernet det uvedkommende håret.  En annen ting er at du uten hår på armene ikke får gåsehud! Uttrykket "jeg får frysninger" kan plutselig ikke brukes lenger. Heldigvis har jeg ikke trengt å benytte meg av det den siste tiden. Og når det gjelder nesa, så sørger mangelen på hår for at ingenting stopper noe på ut eller innvei. Har hatt en uke med forkjølelse og gjort noen leie erfaringer på det for å si det sånn.

Enda godt det er på vei tilbake. Ja, du leste rett. På vei tilbake. Nå nærmer det seg fem uker siden siste cellegiftkuren og den siste uka har jeg begynt å få hår! Jubelen stod i taket (var muligens bare meg, men jeg jublet høyt) da jeg på lørdag greide å få litt mascara på mine stadig voksende vipper. Jeg ble så glad at jeg barberte legger og armhuler sporenstreks for å understreke at NÅ var det tilbake. Høvelen fikk ikke mye motstand, men jeg velger å tro den fikk med seg noe i det minste. Men, selvfølgelig så lar håret på hodet vente på seg. Skallen er fortsatt deprimerende blank og viser liten antydning til å gro nytt hår enda. Prøver å være tålmodig, men det er ikke helt min sterkeste side. Dessuten så har jeg blitt fortalt at håret som kommer ut høyst sannsynlig er helt annerledes enn det du hadde. Jeg er derfor ekstremt spent på hva som kommer.

Men, tilbake til lørdag. Lørdag nådde jeg nemlig nok ett mål. Jeg fikk med meg Hole in The Sky! De herlige menneskene bak denne nydelige festivalen (som dessverre ble arrangert for siste gang i år) ga meg fri inngang, drikkebonger, rullestolrampe og klemmer på toppen av det hele! Det var helt magisk å være på konsert igjen, det var fantastisk å få se alle de gode folka igjen og kvelden var rett og slett uforglemmelig. Det er lenge siden jeg har smilt så mye på en dag, som jeg gjorde den kvelden. Det var lykke, rett og slett. Dere er så utrolig gode!!!! Og dere vet hvem dere er. Og som om det ikke var nok glede allerede så fikk jeg i dag blomster fra verdens beste utested, Garage. Jeg har grått noen tårer av glede og gleder meg innmari mye til å komme tilbake. For tilbake skal jeg.

Jeg fikk høre at leserne mine ble bekymret når det gikk lang tid uten at jeg blogget. Ingen grunn til bekymring. Jeg lever, jeg har bare hatt en cellegift periode og hodet fullt av andre tanker. Men, det har nok alle. Tanker om ondskap, heltemot og samhold.

Tanker som setter ting i perspektiv. Ett nytt perspektiv. For det er noe med det å være i en livstruende situasjon, det får deg til å se livet i nytt lys. Ja, jeg vet at dette er litt av en klisje, men det er en viktig en. Man setter mer pris på det. Og menneskene i det. Spesielt den siste der. Jeg visste ikke hvilket fantastisk nettverk jeg hadde før sykdommen kom krypende. Hvor mange mennesker som bryr seg om meg og mine. Hvor mange mennesker som jeg bryr meg om oog som skal takkes personlig for kjærligheten når jeg blir frisk. Gode venner, bekjente, ukjente og familie er bedre medisin enn noe annet. For det er det at jeg har noe å kjempe for som vil gjøre at jeg vinner. Og det jeg kjemper for er dere. Vi har derfor innført en ny tradisjon her i huset. Hver helg skåler vi for livet i musserende. Gjerne med med venner. Det er en nydelig tradisjon og jeg oppfordrer dere alle til å gjøre det samme. Skål for livet, hverandre og de små tingene.

Sist helg ble skålen ekstra spesiell ettersom den ble tatt utenfor huset fire vegger. Jeg ble tatt med på trilletur. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor fantastisk det var å være ute blant folk igjen, selv om mange slet med å kjenne meg igjen der jeg satt i rullestol med Pulp Fiction parykk og oppblåst som Michelinmannen. Man kan si jeg slet minst like mye med å føle meg komfortabel i habitten. Men så er det vel heller ikke meningen at jeg skal føle meg komfortabel i denne lånte kroppen. For den er ikke min, det er helt sikkert.

Etter en deilig helg på spa, der konklusjonen ble at spabehandlinger er tusen ganger bedre når man ikke har hår som blir grisete og at Solstrand er en skjult perle som skal besøkes igjen, skulle neste cellegiftrunde påbegynnes. Ettersom jeg nå visste hva jeg gikk til så gruet jeg meg ikke rent lite. Det hadde jeg liten grunn til. Mandag morgen ble det nemlig oppdaget at jeg hadde fått halsbetennelse. Det er bare det at halsbetennelse når man går på cellegift og ikke har immunforsvar er ikke en halsbetennelse, men en HALSBETENNELSE!!! Jeg ble satt på antibiotika snarest, cellegiften utsatt en uke og om feberen ikke var under 38 grader i løppet av de neste to dagene så var det rett på sykehus. Og slik ble det. Rett på sykehus og få sprøyte og litt andre nyheter.

Det ser ut til at hjernesvulstene er på vei tilbake. Nærmest før setningen var ferdig uttalt og lenge før feiringen var startet, kom det beskjed om at de fryktet spredning til hud og bryst. Biopsiprøver ble tatt, familien tilkalt og kollapsen et faktum. Det hjalp heller ikke på at de oppdaget nok en autoimmunsykdom. Det var som om et svart hull slukte meg og alt, som tidligere var tatt med galgenhumor, bare ble svartmalt. Det er lett å miste motet i motgang og tanken "er dette faktisk slutten?" surret litt for ofte i hodet. Det var derfor nesten befriende å begynne på den utsatte cellegiftkuren. Den tiden slipper man i hvert fall å tenke. Da har man nok av å ikke kaste opp, ikke klore av seg huden, ikke svette i hjel og samtidig prøve å få i seg næring. Dette er omtrent like gøy som det høres ut. Det skulle være to uker med kvalme, grøt og tårer. Trodde vi. Det ble derimot en uke med kvalme, grøt, is og tårer, samt en dag med hikstgråt og påfølgende wikipediaforbud for undertegnede. Mandag kom det nemlig beskjed fra sykehuset at jeg måtte legges inn neste dag ettersom binyrene mine sviktet. Kuren ble avbrutt og ambulanse bestilt. Turen skulle vise seg å bli et lite høydepunkt i seg selv takket være herr Rognan og Frk(?) Lindås. Makan til likandes ambulansepersonell skal du lete lenge etter.

Jo flere kokker, jo mere søl. Hva blir det med flere leger da? Mye forvirring for pasienten i hvert fall. Fra de begynte med utredningen for snart ett år siden til skrivende stund har intet mindre enn 23 leger hatt meg som pasient. 23! Det er mange å forholde seg til det. Når de i tillegg tilhører fem forskjellige avdelinger, begynner det å bli mye å holde orden på. Derfor var det en sann glede at lege nummer 23 skulle vise seg å forske på min sjeldne kreftart. Samtidig måtte jeg spørre hvorfor hun ikke hadde vist seg tidligere. Svaret var at hun hadde vært i kulissene fra dag en, men det skulle ta litt tid før våre veier krysset. Hun kunne gi meg mange svar jeg lurte på og samtidig at min golfballsvulst nå var en tennisball. Noe som ikke er helt bra visstnok. Hun kunne også fortelle at vi får vite operasjonsdatoen i morgen, at jeg har minst 4mnd med rekonvalesens etter siste cellegift (om jeg overlever operasjonen that is) og at vi får vite om kreften i hodet har blit overvunnet. Etter denne inforunden skulle samtalen ta en fiffig vending. Ettersom sykdommen min var så sjelden så ønsket de en blodprøve av meg for videre forskning og svulsten etter patlogene har gjort seg ferdig med sine analyser! Makan! I feel so special. Tankene mine slostraks over på legen, i Lars Von Triers serie Riget, som får en svulst transplantert inn i seg for forskning, eller Vitenskapen som han så fint sier det. Flaks for meg så hadde legen også sett Riget og vi knyttet bånd med latter, videre analogier og den, i det siste, sårt savnede galgenhumoren. Føler på meg at det er dette bånden som skal gjøre meg frisk.Number 23, she?s my woman, if she can?t fix me noone can!

Men, til sist så må jeg innrømme min sårbarhet nå. Som mine foreldre skrev, så er jeg redd. Jeg er livredd og den eneste måten jeg kan komme meg gjennom det er å ta det med humor. Men, nå nærmer alvoret time seg for meg også. Om du som leser dette er nær venn, familie, bekjent eller ukjent. Jeg trenger dere nå. Jeg trenger å se dere, høre fra dere, se frem til ting med dere når dette er over. Jeg vet jeg har verdens beste nettverk rundt meg, jeg trenger bare få det bekreftet litt ekstra akkurat nå..

Jeg er veldig glad for støtten deres og jeg gråter ofte over de nydelige ordene og hvor heldig jeg er som har så flotte mennesker rundt meg.  Tusen takk!

Vår verdens beste datter, med verdens beste kjæreste, verdens beste venner, verdens beste jobb og verdens beste familie er den TØFFESTE av oss alle.

Etter en fantastisk spahelg sammen med verdens beste kjæreste, våknet hun opp med høy feber. Ikke særlig lurt når immunforsvaret var på det laveste. I stedet for å starte opp med en ny cellegiftkur, ble det penicillinkur + sprøyte. I tillegg ble det tatt vevsprøver av hud og bryst pga fare for at svulsten i brysthulen hadde spredd seg (noe vi antok at den ikke ville, strålingen og cellegiften var jo spesielt pga svulstene i hjernen).

Familien i Trondheim dro samlet til Bergen. De ville være til støtte for verdens beste datter/søster og hennes verdens beste kjæreste. Ikke helt enkelt. Verdens beste kjæreste er nå den nærmeste pårørende. Hvordan kan en være til støtte for datter/søster/svigersønn/svoger? Det viktigste av alt er den syke, hva kan vi gjøre for henne? Svulsten i brysthulen gjør alt vanskelig, det dukker stadig opp nye autoimmunsykdommer. Problematisk er det at hun i tillegg lider av to svulster på hjernen. Nå har hun fått tilbakemelding på at strålingen og cellegiftkurene har virket. HURRA!!!!! Etter en ny CT den 27. juli, håper vi at resultatet blir at hypofysen blir friskmeldt og at det er slutt på stråling og cellegift.

Det er tøft å se hvordan barnet ditt kjemper. Det er stort å se hvordan kjæresten støtter og hjelper til. Det er vanskelig å være nærmeste familie og være sikker på at en gjør det rette og beste i denne situasjonen.

Vi bør vel også nevne at vår datter stilte opp for familien da pappaen fikk et hjerteinfarkt mens han var på jobbetur i New York. Hun kom fra Bergen til Trondheim og fikk ordnet det slik at mamma fikk dratt over til pappa. Uka etter at vi kom hjem fra USA ble hun lagt inn på sykehuset.

Hun er ei kjempetøff jente som ikke føler seg så tøff nå, nå kan hun gråte og være veldig redd. I denne tiden er det til stor hjelp med all tilbakemeldingen hun har fått på bloggen og facebook. Hun setter veldig pris på at dere tenker og heier på henne. Det gjør vi også. Vi er så inderlig, inderlig glad i henne.

Strålebehandlingen, unnskyld terapien mente jeg selvfølgelig, er herved over. Eller det håper vi i det minste. For vi vet ikke med sikkerhet ennå. Nå skal legen se på CT bildet og så skal det tas et nytt i neste uke og deretter får vi vite om det blir en ny runde med stråling eller om vi kan rope hurra. Vi derimot velger å være selvsikre og tar gleden på forskudd. Det må jo feires når man er ferdig med noe stort. Så vi drar på spahotell i helga. Det blir deilig å komme seg bort og bli skjemt bort litt. For det trengs nå. Musklene er vonde, kroppen er sliten og sinnet forvirret. Det skal bli deilig å bare legge alt vekk litt. Få være litt kjærester igjen, ikke bare pasient og pleier. For det er ikke mye romantisk dette. De stundene jeg ikke ser ut som han lille tykke i Little Britain så er jeg farlig lik Little Steven. Og jeg tror det finnes særdeles få hetro menn som kunne tenkt seg å dele seng med en av dem. Måtte muligens vært han siste der.. Skalla damer som kaster opp er vel heller ikke det mest attraktive. Heldigvis har jeg verdens beste mann, som ser skjønnhet der jeg bare ser sykdom. En mann som får meg til å føle meg verdifull. En mann som gir meg ekstra krefter å kjempe med. Er temmelig sikker på at slike ikke vokser på trær. Og det er vanskelig å være den som trenger hjelp og ikke kunne bidra med noe tilbake. Det er vondt når du er for svak til å hjelpe de du er glad i. Å vite at de har det vondt grunnet deg. Da er det nesten bra at jeg mesteparten av tiden er for dårlig til å greie å tenke på det.

Denne uken har vært giftfri. Ikke noe ekstra påfyll av cellegift. Ingen blå eller gule piller. Det positive med det er at kvalmen ikke styrer livet mitt lenger og jeg er i form til å ta imot besøk. Det negative er at man er frisk nok til å tenke over situasjonen, sykdommen, pårørende, operasjonen..alt det triste og skumle. Dessuten så skal kroppen nå ta igjen all hvile den har gått glipp av etter tre uker med kjemping. Så det har blitt mye soving denne uka. Soving og tenking. En dårlig kombinasjon og så godt som sikkert noe som fører depresjoner med seg. Det er da det hjelper med galgenhumor på det meste. Som de sier i Sanger fra andre etasje "Det är inte lätt att vara människa".

Hva har du minst lyst til å høre når du spør legen om alt går etter planen? Jeg trodde det var nei helt til i dag. Det verste en lege kan svare er forholdsvis, ganske greit, etterfulgt av vi får vente å se. Hva betyr det? Går det bra eller ikke? Er jeg kvitt hjernesvulstene når strålebehandlingen er over på fredag eller må jeg ta en ny runde? Jeg er ganske sikker på at tippefolket ville kalt det en helgardering. For det er noe jeg har lært dette året, som har gått med til utredning og korte sykehusopphold, så er det at leger er veldig gode på dette med helgardering. De skal berolige pasienten, samtidig som de skal sikre at de ikke lover noe de ikke kan holde. En annen ting jeg har lært er at det innmari mange av dem. Leger altså. Synes det er en ny en hver dag. Men, på den annen side så kan det kun være min korttidshukommelse som svikter.

Etter dagens strålende strålebehandling stod jeg ute i regnet i sydvest. Det er nemlig det kreftpasienter gjør. Det har jeg nemlig sett på TV, i en film. Hermann het den. Og mens jeg stod der i regnet og tenkte på Hermann gikk det opp for meg hvor lite jeg visste om denne sykdommen før jeg fikk diagnosen selv. Det gikk opp for meg at alt jeg visste kom fra filmer, serier eller bøker. Alle var fiksjon, muligens en dokumentar. Det kan kanskje forklare hvorfor det er så fullstendig annerledes enn jeg trodde. Alt fra at jeg trodde alle mistet håret til det store behovet for melkeprodukter til hvor ukjent kroppen din plutselig virker. Og det siste der er det rareste. Det å ikke kjenne igjen kroppen sin, verken utvendig eller innvendig. Jeg har bestemt meg for at denne kroppen bare er nå jeg har på hjemlån. Noe som skal leveres tilbake om ikke lang tid. Håper den kan leveres tilbake snart. Jeg blir motløs over at jeg kun kan bruke joggebukser, vide skjørt eller mammabukser grunnet den oppblåste magen. Jeg savner klærne mine. Ikke hver dag. De fleste dagene ligger jeg for det meste i senga og varierer mellom ulike grader av kvalme. Men, de dagene jeg greier å gå en tur på nærbutikken eller ta imot besøk så hadde det vært kjekt å kunne ta på seg noe man føler seg fin i. Derfor har jeg begynt å kjøpe festlige parykker og store øredobber. Jeg føler meg sikker på at jeg har hørt, lest eller sett et sted at det er veien å gå for å trekke oppmerksomheten bort fra mageområdet. Mulig det bare er ønsketenkning.

Alt som kan gå galt vil gå galt. Da vi alle trodde at vi nå visste hva vi hadde å forholde oss til, kom telefonen fra legen. Jeg måtte komme for noen prøver. Eller det var i hvert fall slik jeg forstod det. Helt slik var det ikke, det hadde kommet svar på noen prøver. Noen prøver som viste at jeg hadde fått en ny autoimunsykdom, som igjen betyr at jeg må inn for ny dialyse og kortisolkur. Først var det snakk om samme dag, men heldigvis ble det utsatt til jeg er ferdig med strålingen, så jeg har en uke til hjemme. Som om dette ikke var nok, så ventet et brev hjemme. Et brev fra sykehuset. Aldri et bra tegn nå for tiden. Brevet kunne fortelle om noen andre prøver som ikke var som de skulle. Denne gang var det kortisolnivået mitt, noe som igjen betydde at jeg fikk for høy dose av kuren de satte meg på og som kan forklare månetrynet mitt og den tilsynelatende gravide magen. Så nå må jeg ta noen tabletter i to dager og deretter inn for en ny blodprøve. Enda flere piller. Enda flere prøver. Enda flere sykdommer. Er det ikke nok nå? Alt henger visst sammen sier de. Hvorfor kan de ikke fikse alt på en gang da? Hvorfor må jeg få alt dette? Fortvilelsen tok overhånd og tårene kom igjen. Men, er det nødvendig? Er ikke dette egentlig bare bagateller med tanke på den store sykdommen? Og kanskje dette fører til at de fremskynder operasjonen slik at jeg slipper mer cellegift? Det kan tenkes at det bare er ønsketenkning, men det er likevel bedre enn fortvilelse. Jeg er fullt klar over at dette kan virke som påtatt optimisme. Det er i grunnen det, men enkelte dager trenger man å tvinge frem positivitet for ikke å drukne i egen selvmedlidenhet.

Det er i slike stunder det hjelper å ha noe å se frem til og kunne gjenta ordene "Eye on the price" for seg selv. For meg er det turen vi skal ta til Vietnam i jula. Når vi har lagt alt dette bak oss. Når alt er over. Når jeg har begynt å få hår igjen. Når kortisolmagen er borte. Når jeg har fått tilbake kroppen min, utvendig og innvendig. Det blir deilig det. Frem til da har jeg lagt inn delmål. Første delmål er om under en uke. Da skal vi ha en helg på spahotell og markere at første runde er over. Forhåpentligvis også at den har gått i min favør. Neste delmål er å se Prince i Oslo. Vi har golden circle billetter slik at jeg slipper å stå trangt. Dessuten opplevde vi i Bergen at han ga opptil flere gitarer til folk i publikum og kun til de som var i denne gylne sirkelen rett foran scenen. Tenker jeg skal dra kreftkortet og gå uten hodeplagg. Den flotte, lille mannen må da gi meg en gitar da?! Neste delmål etter det er bryllupet til ei venninne og deretter helg på hytta med venner. Alt dette hjelper å ta fokuset bort fra alt det skumle. Planlegge hva jeg skal ha på meg i et bryllup er på en måte litt kjekkere enn å tenke på at det bare er litt over uke til neste økt med cellegift. Så jeg ligger i senga og sjekker kjoler, parykker, sko og annet tilbehør. Når jeg ikke gjør det leser jeg om ting vi kan gjøre i Vietnam, eller bestiller behandlinger på spahotellet. Noe må jo jeg også bruke feriepengene på, annet enn garn. Ja, garn. Da jeg sluttet å røyke for noen måneder siden lærte jeg meg nemlig å strikke. Og det skulle vise seg at nettopp det skulle bli en av de tingene som tar fokuset mitt bort fra alt vondt. Det, delmål og mål, bøker og denne bloggen. Etter jeg fikk vite om denne sykdommen har jeg strikket to topper og en sparkebukse. Nå strikker jeg luer. Så snart jeg har nok av dem blir det mer barneklær til alle mine venninners barn og da trenger man mye garn. Minst en halvstor eske, som er akkurat det jeg har, til kattenes store glede. 

De sier dyr værer følelsene til sine eiere. Etter jeg ble syk har jeg begynt å se bevis for dette. Særlig etter jeg ble alvorlig syk. Vi har tre katter og en av dem, Texas, har alltid vært veldig knyttet til meg. Hun fotfølger meg nå hele tiden. Ligger utenfor døren til soverommet og passer på når jeg er der inne. Om jeg ligger på sofaen ligger hun i armkroken min. Er jeg på badet så er hun med. Spesielt dette med å ligge utenfor soverommet er nytt. Det er som om hun passer på meg og det er helt nydelig. Mister hår i sympati for meg gjør hun også, selv om noen vil kalle det vanlig sommerrøyting?  

Jeg er sliten. Har aldri vært så sliten før. Hele kroppen roper etter hvile. Etter ro. Jeg har oppdaget at det ufrivillig er det ordet jeg sier oftest for tiden; sliten. Alt er slitsomt, til og med å sove ettersom jeg våkner opp sliten. Det blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg ut på den daglige turen. Jeg prøver nemlig å gå en liten tur hver dag. Få litt luft og minne kroppen på hvordan det er å være frivillig aktiv, noe den knapt husker blant alle slagene. Det blir ikke lange turene og jeg går aldri alene, i fall jeg skulle falle om. I går hadde jeg den første turen uten hår. Hadde på meg lue, så ingen så at jeg var skallet, men de så at jeg manglet øyebryn. Jeg merket at de så uten å ville se. At de prøvde å ikke se, men så likevel. At jeg fikk et ekstra blikk, et ufrivillig ekstra blikk. For det er det med denne sykdommen, den er så synlig etter man har begynt behandlingen. Nå etter at jeg har mistet håret ser alle at jeg er syk og hvordan syk jeg er. Jeg kan ikke lenger skjule meg i mengden, jeg er synlig enten jeg vil eller ikke. Godt jeg liker oppmerksomhet, selv om det ikke inkluderer denne form for oppmerksomhet. Jeg liker oppmerksomhet når jeg er på jakt etter den og det er jeg ikke nå. Akkurat nå vil jeg helst ikke bli sett. Jeg har ennå ikke kommet til det stadiet der jeg er 100% komfortabel med den nye hårløse meg. Eller, hodet har jeg nå godtatt, men ikke brynene eller vippene. Ei venninne hadde lest om hårtapet mitt og sendte meg en kortfilm om det samme: (the importance of) HAIR. Jeg kjente meg så igjen da hun snakket om at det å miste brynene ville vært det verste. Og at utseende faktisk betyr mer enn en vil innrømme. For det gjør det, enten en vil det eller ikke. Tusen takk for den filmen! Den betydde mye for meg og fikk meg til å føle meg mindre alene om disse følelsene. Det er forresten helt overveldende hvor mange som har vist sin støtte og kjærlighet etter jeg ble syk. Og jeg merker at jeg trenger det så sårt. Jeg ble litt overrasket over akkurat det, at det ikke bare var rørende (for DET er det), men også at jeg trenger det. Jeg trenger all støtte jeg kan få nå og det er nettopp dere som gjør meg sterk. Som datteren til ei god venninne sa, man blir liten når man er syk og jeg føler meg litt liten nå. Liten, men tøff! Jeg er tøff. Jeg er tøff! Jeg er tøff!! Sånn. Nå kan dagen begynne.